Du er her: Forsiden > Å eie fredet eiendom > Fredet fornminne
Fredet fornminne
I Norge er det registrert ca. 54.000 arkeologiske lokaliteter med til sammen rundt 180.000 enkeltobjekter. I tillegg finnes et stort antall uregistrerte arkeologiske kulturminner. Den typen kulturminner kalles fornminner og er automatisk fredet.
De fleste fornminnene eies av private. Problemet er at grunneieren er pålagt hovedansvaret for at et fornminne bevares. Staten har skjøvet hele det praktisk og økonomisk ansvaret over på grunneier. Hvis det gjøres nye historiske funn på din eiendom får du vanligvis begrensninger i råderetten og du blir påført merkostnader. Det virker urettferdig at privatpersoner må ta kostnaden med å sikre deler av den norske kulturarven.
Arkeologiske kulturminner er ofte den eneste kilde til innsyn i landets eldste historie og derfor et verdifullt forskningsmateriale. Undersøkelse og sikring av fornminner i landbruket bør være en nasjonal oppgave, og bør dekkes av staten. Konsekvensen av dagens regelverk stimulerer ikke til å melde fra om funn i åkeren. I stedet velger den norske bonde den enkleste og rimeligste løsningen – han unnlater å melde fra om funn.
Fredet kulturminne i åkeren
Når det gjelder pløying utgjør dette et betydelig potensial for arkeologiske funn. I følge Riksantikvaren blir arkeologiske undersøkelser som følge av tilfeldige funn ikke belastet bonde eller grunneier. Dette er lite kjent. Ofte fører funn til rådighetsbegrensninger og meromkostninger for eieren. Dette føles utrygt og fører til at grunneier unnlater å melde fra når han finner noe. Hvis vernet er av en slik grad at jorda ikke kan nyttes til tradisjonelt landbruk, har eier ifølge kulturminneloven ingen rett til erstatning. Stortingsvedtaket fra 2005 (vedtak nr. 426) hvor ”Stortinget ber Regjeringen utrede behovet for å innføre nye erstatningsregler i kulturminneloven” er ikke fulgt opp.
Kostnadene må være ”urimelig tyngende” for at du skal få dekket utgifter til pålagte arkeologiske undersøkelser (Rundskriv T-2/07 ). En løsning basert på skjønn gir liten forutsigbarhet og trygghet for den enkelte eier. Denne praksis harmonerer dårlig med Stortingsmelding nr. 16 (St.meld. nr. 16 (2004-2005)) som vektlegger forutsigbarhet og en tydeligere politikk overfor eiere og andre berørte parter når det gjelder forvaltningen av arkeologiske kulturminner. Denne Stortingsmeldingen er Norges politiske handlingsplan fram mot 2020. Målet med tiltakene i handlingsplanen er å stoppe frafallet og tapet av verdifulle kulturminner.
Kulturminner forsvinner
Svært mange kulturminner er enten skadet eller gått tapt de siste 30 årene. Rundt 14 % av kulturminnene (ifølge NIKU) er ødelagt eller skadet, og det hevdes at landbruket står for de fleste skadene. Her har vernemyndighetene også et stort ansvar.
Grunneier må gjøres kjent med automatisk fredete kulturminner på egen eiendom. Databasen Askeladden, hvor kulturminner er registrert, er ikke tilgjengelig for eierne eller et allment publikum. Og om du skulle få tilgang, er ikke databasen presis nok i geografisk plassering av kulturminnene.
Vernemyndigheters må utarbeide en forvaltningsveileder til eiere som er berørt av vern. Den må beskrive eierens rettigheter og plikter i forhold til Kulturminneloven, søknadsprosedyrer og praktiske og økonomiske konsekvenser som følger med vernet. Dette kan redusere konflikter og misforståelser, og bidra til at kulturvernmyndighetene blir en naturlig samarbeidspartner og ikke en motpart. I dag har vernemyndighetene ingen informasjonsplikt til eiere, men vi er likevel ansvarlig for kulturminnet vi kanskje ikke er kjent med. Vi er heller ikke garantert at kommunen har oppdatert kartverk hvor kulturminnene er inntegnet.
Undersøkelsesplikt
Som grunneier er du ansvarlig for kulturminner på din eiendom. Hvis du ikke er blitt varslet av vernemyndighetene må du selv sørge for å skaffe opplysninger. Det er ikke tilstrekkelig å stole på en tillatelse fra kommunen ved planlegging av tiltak på eiendommen. Dette fikk en grunneier i Sandefjord svi for da han planerte i forbindelse med vedproduksjon. Grunneieren søkte og fikk godkjent tiltaket av Sandefjord kommune. Etter at arbeidet var startet opp påpekte Vestfold fylkeskommune at det var kulturminner på stedet. Grunneieren hadde skadet gravhauger han ikke kjente til og Sandefjord kommune hadde ikke oppdatert kartverk og sendte dermed ikke søknaden videre til vernemyndigheten i fylkeskommunen. Både kommune og grunneier ble tiltalt og dømt til å betale bot og erstatning. Les mer om Østbysaken_i_Sandefjord_Tingrett.pdf
Vi som grunneiere må kreve at vi gjøres kjent med fredete kulturminner på vår eiendom, og vi må være trygge på at kommunen gjør jobben med å sjekke ut eventuelle konflikter med kulturminner.
Utskriftsvennlig versjon